Tidlig ultralyd er et tema som setter mange følelser i sving, spesielt for kvinner som har vært eller er gravide. Folk har gjerne unnlatt å snakke om dette fordi de ikke ville såre folk med Downs Syndrom eller deres foreldre.
At noen kan bli såret av at temaet blir tatt opp er i seg selv ikke et godt nok argument for å ikke debattere hvorvidt og hvem som skal få tilbud for tidlig ultralyd.

Jeg har selv tatt tidlig ultralyd i uke 13 ved en privatklinikk, ikke fordi jeg hadde bestemt meg om å abortere dersom legen skulle finne kromosomfeil, men fordi jeg ville vite om barnet mitt har det bra. Som mor synes jeg det er helt legitimt å ikke ville vente fem måneder før man får vite om barnet har det bra eller ikke. Også for den vordende far var det en ganske viktig opplevelse å se sitt barn og forsikre seg om at alt er bra.

Jeg er ikke over 38 år gammel, så jeg fikk ikke tilbud om tidlig ultralyd, men betalte (en blodpris) for en timinutters undersøkelse fra egen lomme. Likevel ville jeg gjort det samme igjen. At noen kvinner får tilbud om tidlig ultralyd, bare fordi de uttrykker stor nok bekymring eller fordi de er over 38 år gammel viser oss hvor skeivt denne retten er fordelt.

Flere drar fram uttryket “sorteringssamfunn” når det kommer til debatt om tidlig ultralyd. Men å gjøre dette til en debatt om “sorteringssamfunn” er i mine øyne helt feil. Debatten om sorteringssamfunn skulle ha blitt tatt opp når det gjaldt selvbestemt abort eller ikke.

Da kan vi like godt sette det i perspektiv og påstå at vi allerede har et “sorteringssamfunn”. Idag aborterer nemlig norske kvinner friske barn, barn med Down syndrom og barn av voldtekstoffere.
Er det riktig at friske barn bli abortert mens syke barn ikke blir det?Har barn av voldtektsofre mindre rett til å leve enn barn med Downs Syndrom?Og ikke minst: Hvorfor skal en 38 år gammel mor få lov til å abortere et sykt barn mens en 37 år gammel mor ikke skal få samme mulighet?

Jeg mener at de som bruker argumentet “sorteringssamfunn” og mener at kvinner under 38 år ikke skal få tilbud om tidlig ultralyd kan heller ikke være for å tilby det til dem over 38. Jeg mener at dersom vi en gang har sagt ja til selvbestemt abort kan ikke vi gå tilbake og innskrenke denne retten.

Politikkerne er seg uenige i denne saken. En god del ser ikke den medisinke nytteverdien av tidlig ultralyd og andre holder fortsatt ved argumentet om sorteringssamfunn. Mest skuffende er kanskje at de liberale i dette tilfelle ikke står ved sine prinsipper om at vi mennesker selv har ansvar for våre valg og handlinger.

De som blir overhørt og overkjørt er kvinnene i et av verdens mest moderne og rikeste land:  Kvinner i Norge, som har hatt traumatiske opplevelser etter å måtte dødføde et barn i femte måned fordi de ikke fikk tilbud om ultralyd før; Kvinner som har valgt å føde sitt barn med Down Syndrom, men skulle ønske de fikk mer tid i forkant å innstille seg på dette.

Vi kvinner har en rett som vi har kjempet hardt for – og det er å få vite og å kunne bestemme selv. Skal vi virkelig gå et skritt tilbake i denne utviklingen og la andre bestemme for oss?